Klarte å “karve” meg gjennom kvalifiseringen, og fikk delta i årets utgave av Tufte Farmer Challenge. Mange kjendiser og store idrettsutøvere var tilstede, samt en stor dose Strongman. Kult å se store sterke menn, som lå langflate etter en god dose melkesyreopphoping!

Les mer på www.teamtufte.no og www.olaftufte.com Bilder: trykk på bilde!

Fjorårets mesterskap ble en stor suksess for Kjetil Borch og meg, da vi rodde inn til 3.plass i Racice i Tsjekkia. Bjørn Jostein Singstad har gått inn i båten for Kjetil Borch i år. Målet vårt er A-finale. Båten viser gode takter om dagen, flyten og samkjøringen blir bedre og bedre.
U23-troppen reiser til Hviterussland 19. Juli, og starten på mesterskapet går torsdag 22. Juli.

Følg også med på Team Tuftes hjemmesider: teamtufte.no

Bjørn Jostein (bau), meg (stroke):

Kommer tilbake med resultater.

Etter at jeg perset meg til 6:01.3 på romaskin i desember, har jeg levd i troen på å bikke 6 minutter dette året.

I dag, 18/3 var tiden inne for ta farvell med 6 minutterstallet. Skulle jeg klare dette måtte både hode og beina gå 110% inn for det. Følte meg veldig pigg i kroppen før start samtidig som 5000m persen noen dager før gav mersmak.
Raceplanen var klar, gå ut hardt, legge meg ned midtveis og avslutte ned mot start splitten.

Starten gikk, og beina tok fullstendig overhånd. Starten ble muligens noe hard da første 500 m gikk på 1:26. Jeg fikk kontakt med meg selv igjen, og beordret meg selv til 1:31. Derifra og inn var kampen mellom 5 og 6 tallet igang. 5:57, 5:58, 5:59, 6:00, 5:59, 6:00, 5:59, 6:00 osv…
Da jeg passerte siste 800 m trodde jeg tidenes sprekk var ett faktum! Men tanken på å slippe 5 tallet var ikke aktuelt. Nå hjalt det å berge skinnet sitt over til siste 500m, klarer man det sprekker man ikke. De siste 500m føltes som en evighet. Heldigvis klokket jeg meg inn til 5:58,4.

I mål ble det ikke mye bedre. Faktisk verre, brukte 40 minutter med oppkast og frebrilsk pussting, før jeg endelig kunne nyte 5 tallet.

Men det var absolutt verdt det!

Resultatene fra denne testuken:
5000m: 16:13,5
2000m: 5:58,4

Da jeg kom fram til skranken gjorde jeg de vanlige tingene: avla pass og billett. Det som overhode ikke stemte var at damen i skranken brukte usedvanlig lang tid. Etter 5 min med iherdig trykking på tastaturet trodde jeg at alt var i boks, men slik var det absolutt ikke.

Det viste seg at billetten min ikke var gyldig før om nøyaktig en måned. Billetten var bestilt til 28.03, ikke 28.02. Damen i skranken bad meg gå til flyselskapets servicekontor, og be dem gjøre om på billetten.

Etter å ha stått i kø bak noen meget trege “I don’t know” Kinesere var det omsider min tur. Service-kontor-damen var tydeligvis ikke av type”morgenfugl” kategorien. 15 minutter med kaffeslurping og sikte innstilte tastetrykk kom beskjeden, som jeg absolutt ikke hadde forestilt meg: “Vi har ingen ledige plasser på våre fly før tidligst 3.mars. Det eneste hun kunne gjøre var å sette meg på en venteliste, som kostet 50 euro pr. dag.

Jeg fikk rett og slett litt panikk etterfulgt av “shaking stevens”. Hva nå? 1 time til avgang og ingen gyldig billett. Dette flyet må jeg være med eksamen er like rundt hjørnet.

Jeg hiver baggen på ryggen, og setter muligens ny 60 meters rekord mot innskjekkingsluken før skoene hekter i hverandre å tidenes tryn er et faktum. Analysen av fall-smerten fikk vente.

Omsider var innskjekkingsluken foran meg igjen. Jeg bestemte meg for å dra igang litt løgn: “Servicekontoret sa at dere bare skulle sjekke meg inn, det at flyet er fullt er feil”.

I en kombinasjon av lang kø og ingen kontakt med servicekontoret på sambandet gikk innsjekkingsdamen ” fem på”. Hun gav meg kortleseren med påskrift 50 euro. 10 sekunder etter stod jeg med billetten i hånden.

Heiv meg avgårde igjen, med kun ett mål for øyet, nemmelig å være først i køen ved gaten.

45 min seinere satt jeg i ett bokstaveligtalt smekkfullt fly med plass ved exit utgangen. Det viste seg at jeg fikk igjen for strevet.

Er ikke like sikker på at portugiseren syntes det var like hyggelig med en gjennomsvettet og blodig nordmann ved sin side.

Om det var noen som måtte lide av mitt litt spektakulære påfunn, vet jeg ikke, men det var snakk om eksamen eller ikke!

Onsdag 17/2, drar jeg sammen med Olaf Tufte og Tale Fiskerstrand (Resten av gjengen kommer 20/2) nedover til “varmen”.
Rosenteret i Aviz ligger ca 170km øst for Lisboa, en perle for enhver roers øyne. Senteret ble åpnet i 2009 og har fantastiske fasiliteter, som minner om alt annet enn et rosenter. Innsjøen like ved har ingen båttrafikk og gir oss roere anledning til å gjennomføre kvalitetstrening. Utrolig flott å ha den muligheten til å trene i slike omgivelser når vinteren herjer i Norge.

Nå er det tilbake til skolebenken. Har en del å ta igjen på det praktiske skolearbeidet, som håndballkurs og svømmekurs. Var veldig strukturet med lesinga på siden av treningen i høyden, og det takker jeg meg selv for nå!

Værforholdene den siste uka var perfekte. Vi “suste” avgårde i supre skispor hver dag med flotte fjellomgivelser rundt oss.
Merket at kroppen “løsnet” de siste dagene, og treningintensiteten begynte å likne på det jeg presterer hjemme.

Vi ble servert fem retters middag med flott oppdekning, følte meg litt på feil plass, når vi ruslet rundt på hotellet i “svett treningstøy”.
Alt var helt perfekt bortsett fra at jeg halvveis i samlingen pådro meg oppkast. Hele “sjauen” tok knekken på totalt to treningsdager.

Kjetil Undset og Carsten Hassing innførte “ledertrøyen”. Det er en trøye som utdeles hver uke på samling til den personen som viser best innsats både på, og etter trening. Første uken ble trøyen utdelt til Bjørn Jostein Singstad, som ble utropt til den første innehaveren, etter at han presterte å “blåse” nesten 7 liter 02 på 02-testen før vi dro. Andre uken ble trøyen overreket til Hans-Gunnar Grepperud, for god pleie av de “syke”, samt god treningsinnsats. Siste uken ble trøyen gitt videre til Olaf Tufte. Han fikk trøyen, etter at han gav seg selv en fridag pga. forkjølelse, samtidig at “boden” er på rett vei mot sitt “gamle ess”!

Olaf Tufte satte også igang en fin sosial ordning, ved at en utøver lager quiz til middagsmaten. Olaf startet quizsens første runde, etterfulgt av Trond Nymark (Kappgang) og meg.

Kort oppsummert er dette klart den beste samlingen jeg deltatt på. Samlingen var meget profesjonelt satt opp med kontroll av intensitet på samtlige intervalløkter. Også veldig inspirerende å trene med Olaf og Trond.

Nå ser jeg fram til rosamling i Avis, Portugal om tre uker.

Her er flere bilder fra høydeoppholdet: